For å oppdatere de som bor i Kirsten sine hjemtrakter så har Menighetsbladet der trykket følgende hilsen fra Kirsten og de andre på Berur:
Tiden har virkelig flydd her nede og nok et Kenya-opphold nærmer seg slutten. Jeg var ganske så spent denne gangen når jeg kom etter et halvt år i Norge tilbake til Berur. Regnet hadde om mulig gjort veien enda verre enn sist jeg var her, og jeg var glad for at jeg satt i bil den siste avstikkeren til Berur. Regn og gjørme har ikke hindret barna som har skolefri i å komme til Berur hver dag. John, vår kjære gartner og vakt, åpner porten som vanlig og alt er nesten som før…Men en stor forandring: Vi er enda flere! Berur er blitt et hjem for mange av barna som har mødre som ikke greier å trekke seg helt ut av livet på gata. De tolv sengeplassene blir nå delt av 25 stykk, 5 mødre fire tenåringsjenter og seksten barn. Men ingen klager over liten plass og er det noen som er syke av jentene som lever på gata tar vi gjerne og deler sengene våre enda mer. Jeg tror vi ville ha klagd litt i Norge dersom vi skulle sove tre stykk i en liten enkeltseng….
Det siste året har mange kenyanere opplevd sultkatastrofe på nært hold. Matvareprisene har mangedoblet seg og livet for den vanlige kenyaner er hardt. Våre gatemødre har ikke hatt det enklere og det er enda vanskeligere for oss å si nei når de kommer og ber oss om å ta vare på barna deres. Hva er alternativet? Gata? Samtidig har det regnet masse og det er virkelig kaldt her. Jeg lo litt for meg selv her en dag da jeg fant lille Anna på et og et halvt år i en rosa vinterdress, men like etterpå hagler det store isklumper utenfor…
August måned er skolefri her så mange av barn vi sponser på skolen kommer til Berur denne måneden. Vi hjelper dem med litt repetisjon av skolearbeidet, men har også andre aktiviteter. Gleden var stor da vi kjøpte badminton. Det har blitt en populær aktivitet her. Noen av barna er også superflinke i rockering, men den som imponerte meg mest her var vakta John som virkelig kan brukes til alt. Han har også et talent der. Noen av mødrene har startet en annen aktivitet med å veve tepper til å ha i sofaen. De bruker ca en uke på å lage et sett på 18 stykk som brukes til å dekorerer sofaen med. De får ca et overskudd av 1000 ksh (70 kr), som tilsvarer en ukes lønn for mange kenyanere her nede.
Vi har nå 73 barn og unge som vi sponser i skolen. Nitten av dem bor på Berur siden det for øyeblikket er umulig for dem å bo hjemme, mens de andre bor hos sine foreldre eller fosterforeldre. Uten Berur ville mange av dem ikke vært på skolen og veien er da kort til gata. Mødrene til barna har forstått det at skolegang er en av nøklene for å bekjempe fattigdom og det å komme seg ut av gatelivet.
Vi driver innhøsting nå av bønner og snart begynner vi med innhøstningen av mais. Vi håper derfor vi skal slippe å kjøpe mais og andre grønnsaker til neste år. Kua vår skal snart kalve og vi satser på masse melk til oss selv og forhåpentligvis også noen liter vi kan selge. Vi ønsker at Berur ikke skal være totalt avhengig av midler fra Norge, men at det skal være et bærekraftig prosjekt for fremtiden. Vi har kjøpt en tomt og håper at vi kan begynne å bygge her i nærmeste fremtid.
Basen ved elva hvor gatejentene/mødrene oppholder seg finnes fremdeles, og vi tar ofte turen nedom for å hilse på dem. En veldig positiv ting er at det ikke er barn der som er i skolepliktig alder. Det er ikke lenger en lekeplass for dem. Den er flyttet til Berur. En stor bekymring er likevel at jentene blir fremdeles gravide og det er ikke alle som vi greier å overbevise om å komme til Berur. Supa og lille skjønne Anna greide vi å overbevise. Supa gav først Anna til meg fordi ho ville at ho skulle bo på Berur. Nå bor både Supa og Anna ho oss til stor velsignelse for oss alle. Akitanda er en gatemor som virkelig har gitt meg mange søvnløse netter. Ho hadde en liten baby på et par måneder og alle til og med de hardbarka mennene vil at babyen skal komme til oss. Jeg vil aldri glemme det desperate utrykket til en liten som allerede har opplevd livets harde realiteter. Jeg fikk lov til å være litt sammen med den lille babyen da vi besøkte basen deres. Jeg fikk noen minutter alene med henne og sang sammen med henne:
”Gud er så glad i meg at han kan ikke holde øynene fra meg.
Dag eller natt aldri forlatt han bevarer meg.
Jeg er bestandig trygg for han er med meg gjennom alt det som skjer meg
der hvor jeg går sitter og står passer han på meg. ”
Jeg følte meg maktesløs den dagen. Vi gikk til politiet og barnevernet for å melde vår bekymring for lille Morris. Bare noen dager etter vet ingen hvor lille Morris er lengre. Han ble forlatt av mammaen sin som hadde drukket hjemmebrent og forlot han på en trapp om kvelden utenfor en butikk for å sove. Jeg håper noen snille mennesker tok han. Jeg kan bare trøste meg til ordene fra sangen: dag eller natt aldri forlatt han bevarer meg…
Jeg sitter nå takknemlig på kontoret på Berur med en liten barneflokk rundt meg og er glad for at mødrene valgte oss til å ta hånd om disse verdifulle skjønne barna. De vil bli noe stort. Her er ingen drøm umulig. Takk for at dere fortsetter og ber og støtter arbeidet vårt. Dere har gjort en stor forskjell i deres liv:)
Vennlig hilsen Kirsten og alle på Berur
