Nyheter

Vi er godt i gang

Akkurat nå har vi seks mødre med barn og to jenter som bor hos oss. Tallet varierer litt. Vi blir bedre og bedre kjent med dem etter hvert som dagene går. Barna har blitt fortrolige med oss, og de har et utrolig behov for nærkontakt. I dag satt jeg (Kirsten) og Karianne med to barn hver på fanget som skravlet i vei på swahili.

Vi har begynt å legge planer for noen av jentene som er mer eller mindre klare for det. Fremdeles er det mange av dem som drømmer om business. De drømmer om å selge frukt, grønnsaker og kull. Ja, og for det trenger de kanskje en startkapital på rundt trehundre kroner. Hadde det vært så enkelt, men jeg tror ikke på det. Tar man seg en liten spasertur her i Eldoret er det akkurat det vi har nok av her. Men kanskje for noen av dem kan det være akkurat det lille de trenger i måneden for å overleve, så vi kommer kanskje til å prøve det ut på noen av dem.

Ei av jentene har fått et intervju i en butikk. For oss virker hun som en dame det går an å stole på, og vi håper virkelig at hun skal greie dette. Hun heter Elisabeth og er tjue år, har fem barn, men bor bare med to av dem for øyeblikket. Hun bor ikke lenger på gata, og har bestemt seg for å komme vekk derfra. Hun og mannen hennes har prøvd å leie et hus, men greier ikke å betale husleien. Jeg håper av hele mitt hjerte at hun vil lykkes.

Det er tøffe historier vi hører om her i denne jobben og det er virkelig noen tøffe jenter vi har. Det kan bli fryktelig frustrerende noen ganger når jentene krangler, sloss og tøffer seg, men heldigvis så ser vi ikke bare denne siden av dem. De viser også enormt sjarmerende og flotte sider ved seg. Selv om det ofte er konflikter, viser de også veldig omsorg for hverandre og vi ser at konfliktene jo roer seg og går over og kanskje til og med partene sier unnskyld til hverandre.

Rusinga ødelegger veldig mye. Når de kommer og er rusa ødelegger det veldig for de andre. Blir en helt annen stemning da. Så lenge de er edru er tilstandene stort sett veldig rolige og fine.

Vi jobber med å innføre Berur-husregler. Samtlige har vel til nå brutt en husregel eller ti. Det er kun to som har fått straffen med utvisning i en uke. De har ikke kommet tilbake dessverre, men forhåpentligvis gjør de det når de er klare for å komme seg vekk fra gata.

Vi hadde på et tidspunkt tre søstre boende hos oss. Eldste søster er HIV positiv, har født tre barn, men alle har dødd. Lillesøster på 14, som har et barn og er 7 måneder gravid med nummer to. Lillesøstra var en av jentene som var skikkelig rusa med ansvaret for en baby på ni måneder. De skulle til å gå en kveld og sove på gata igjen med de små barna sine. Etter mye om og men bestemte de seg for å sove her og heller gå dagen etter. De er her heldigvis fortsatt.

Dagen etter hadde vi en lang samtale med storesøstera og det er en virkelig trist historie med hele familien der. De er syv søsken. Tre brødre - to av dem er i fengsel, men eldste bror jobber faktisk i militæret i Nairobi. Fire søstre - tre av dem er altså på gata, eller hos oss nå. Begge foreldre er døde. I følge lillesøster døde moren av brystkreft. Faren ble forgiftet av hans andre kone.

Alle tre søstrer har hatt/har menn som enten er i fengsel, eller har "gifta seg" med noen andre. Den minste søsteras "ektemann" prøvde å voldta en av de andre jentene vi har hos oss for en uke siden eller noe, sammen med en helg gjeng med andre gategutter.

Sist lørdag tok vi ei jente med hjem til hjemstedet hennes. Det er jo alltid like spennende, og alltid er veien mye lengre enn det vi på forhånd ble fortalt. Jeg (Kirsten) ble sittende på siden av henne i Matatuen (minibussen) på vei hjemover, og lurte virkelig på hva slags tanker en har når man ikke har vært hjemme på så lenge.

Stedet hun kommer fra er virkelig idyllisk, nesten norsk fjellidyll med jordhytter og veldig frodig natur. Etter å ha besteget noen skråninger er vi fremme. Den første vi møter er stemoren (farens første kone). Hun ser ganske så skummel ut synes jeg, og med tanke på hva som har blitt sagt om henne. Stemoren er  kjent for å drive med heksekunst, og i landsbyen er ikke familien så godt likt på grunn av dette. Dette er noe av grunnen til at hun rømte hjemmefra. Mens vi sitter der utenfor jordhytta og snakker med mora og tanten, sitter stemoren på avstand og lytter. For meg virker det som familien har gitt henne opp. "Hun kommer aldri til å bosette seg fast noe sted. Det finnes grunner…" Hvilke grunner vil de ikke si. Det må være ganske så ille å komme hjem og ingen har tro på deg! Heldigvis har hun en annen tante som hun har bodd hos i perioder som hun ønsker å bo hos igjen, - så vi tar henne med dit.

Etter denne litt kjølelige velkomsten er det deilig å komme til tanten
som har bekymret seg dag og natt hvor hun er, - og ja, hun er veldig velkommen til å bo der, mens hun prøver å komme i gang med å tjene litt penger på baking.

Så et annet avsnitt i denne historien. Mens vi var der begynte det å regne på skikkelig Afrikavis! Veien ble ufremkommelig, og en stund trodde jeg (Kirsten) at vi kom til å overnatte i denne lille jordhytten.  Og når ingen taxi kan komme til oss i gjørmen får vi ta bena fatt. Å gå på gjørmete afrikanske veier er veldig glatt, og vi tok av skoene til fordel for å gå barbeint.

Når afrikanere kan gå uten sko, ja da gjør jeg det og. Og afrikansk vennlighet møtte vi når en mann vasket føttene våre så vi kunne ta skoene på igjen.

Uka i Berurhuset har vært til tider stormfull, og litt idyll til tider. Det er vanskelig å få jentene inn i rutiner, og mange av dem ønsker å gå på dagen for så å komme igjen på kvelden rusa.

Samtidig er det hyggelig å gå til byen med en av søstrene og for første gang som jeg kan hu huske, er ho ikke rusa på lim og hun er ren.

Andre nyheter

Svært dramatiske tilstander i Eldoret

Arbeidet starter opp igjen

En liten oppdatering fra Karianne